Huff, nei dette ble en blogg pause i lengste laget synes jeg

. Beklager det!

Lesingen til eksamen har tatt meste parten av tiden og motivasjonen for å blogge har vært lik null
. Maya har vært dårlig mer eller mindre hver dag den siste uken og da er det vanskelig å finne noe å skrive om.. Dyrlegen sa at vi skulle ta en pause fra kortisonen i noen dager og se om formen og magen hennes ble bedre. Maya har nå vært uten kortisonen i 3dager, hun er nesten fin i magen igjen, men alle de andre symptomene har blusset opp. I går kjente hun ikke igjen mor og Ronja ved to anledninger, i tillegg til at hun prøvde å «drepe» vært eneste menneske vi passerte på tur
. Det er helt tydelig at kortisonen har en veldig god effekt. Etter hun begynte på kortisonen før jul har alle utfallene mot mennesker mer enn halvert seg og de har vært veldig halvhjertet.

Men jeg må jo si at det er litt fint da å vite at det faktisk er en årsak i hjernen hennes som gjør at frykten for mennesker ikke er blitt så bra som det skulle ha blitt med all den treningen vi har gjort. Og at det ikke er min trenings skyld at vi ikke har kommet i boks, (man tviler jo i blant..) Hun gjort store fremskritt, men aldri blitt ett 100%… Selv om den siste tiden har vært slitsom har vi i det minste fått vite at det er en årsak til det hele og at hun hadde aldri kommet til å bli helt trygg uten medisiner uansett.

Dyrlegen virker som om hun har lyst til å bare fortsette, ta nye blodprøver og ny MR og mer medisiner. Men jeg er ikke enig, Maya blir jo enda dårligere av alle testene og alle medisinene. Faktum er jo at hun ikke kommer til å bi frisk, det er bare livsforlengende vi driver med nå. Maya har de siste 2mnd har langt flere dårlige dager enn gode, og det viktigste for meg er ikke at hun skal leve lengst mulig, men at hun skal leve best mulig.

Jeg hadde eksamen i går, så nå kan jeg begynne og blogge litt igjen og være litt mer sosial og oppegående

. Det blir ingen bra karakter men jeg får krysse fingrene for at jeg i det minste får en ståkarakter
. Det har vært alt for mye annet og tenke på den siste mnd at jeg langt ifra har lagt all den energien inn i faget som jeg burde ha gjort.

Det blir blogg om belønnings kurset snart også !

Jeg nådde Superhund nivå 2 på Canis her om dagen og fikk 500kr gavekort. Slikt liker jeg godt Jeg brukte gavekortet mitt på filmen «Från valp til stjärna», Chuckit inndoor ball til Ronja og en boks med hundegodt. Pakken kom i posten etter eksamen i går, og Ronja brukte hele kvelden i går på den nye ballen, hun elsker den! Godteriet falt også i god smak, og filmen har jeg ikke hatt tid til å titte på enda. Men den er helt sikkert veldig bra! Gleder meg

Vi blogges

Nok en eksamen står for døren om 8dager, så det blir lite tid til overs for hundetrening og blogging om dagen. De to siste dagene har det vært så kaldt at vi nesten ikke har fått Ronja ut av huset for en tissetur en gang heldigvis våknet vi til en mildere temperatur i dag.

I dag har hundene løpt og lekt i skogen, de storkoser seg i den lette snøen
. Maya ruller seg og nyter hvert eneste sekund
. I løpet av uken skal vi forhåpentligvis ut og leke med Mikke og Gneis

I dag har vi tilbragt dagen på Universitetet for Miljø og Bioteknologi

. Jeg tilbringer jo de fleste dagene her men i dag var hundene med. Fine turområder og mye spennende å se på for hundene

. Maya har vært syk de siste to dagene, så det var godt å komme seg ut og oppleve litt. Hun er i mye bedre form nå, hun ble syk i det vi endret til nye medisiner på søndag. Utholdenheten hennes er fortsatt ikke den beste, og hun sover mye men hun er i mye bedre humør og har ikke noe mageproblemer lenger!

Fisteldyra.

UMB har det mye forskjellige husdyr, men bare hestene som står ute nå. Rett ved Hundehuset(studentenes dagkennel) står fistelhestene. De er forsøksdyr og har en inngang i blindtarmen. UMB er også kjent for sine fistelkuer, med hull inn i vommen. Disse hullene gir forskere og studenter unik mulighet til å studere fordøyelsen som foregår inne i dyra. Formålet med disse hullene er å vurdere ulike fôr typer sin innvirkning på hestenes prestasjons evne. De ser både på effekter av ulike fôr og i tillegg når det bør fôres før en konkurranse

. Spesielt for trav- og galopphester er dette interessant og i Norge er det kun hos oss på UMB at slike forsøk gjøres.
Du kan lese mer om Fisteldyrene her.

Hestene og kuene lever et mer eller mindre normalt liv med vinduene inn i kroppen
. Om det er nødvendig eller om forskningen som blir utført med fisteldyrene rettferdiggjør bruken av dem. Det vil det selvsagt være ulike oppfatninger om og det er ikke min jobb å spekulerer rundt.

Ronja og Maya satt i bilen mens jeg knipset bilder av hestene. De synes hester en best på avstand og det er ikke noe vits i å utfordre skjebnen 

UMB har et utrolig vakkert campus, men mye vakker natur. Husk å trykke på bildene for å se dem i fult format

Takk for nå

Når det er så kaldt som nå er det lite en kan gjøre for å slite ut hundene både fysisk og mentalt. Ronja vil bare være ute i 10min av gangen nå om dagen, skikkelig kjipt og føle at jeg ikke klarer å gi henne det hun trenger, men når hun nekter så er det ikke så mye annet å gjøre.. Maya storkoser seg med temperaturen selvfølgelig, hun vil gå langt og lenge, rulle seg hver andre meter og leke

. Så det er nesten umulig å gå tur med Ronja og Maya likt.

Så hva er løsningen? Jo, ta en tur til Solplassen.

Her kan hundene løpe løse, leke både innendørs og utendørs, de får brukt hue og språket sitt med de andre hundene og lekt. Og lekingen holder varmen oppe. Selv Ronja kan være ute lenge på Solplassen, her er det alltid noe å gjøre, og et er vanskelig å konsentrere seg om at man fryser.

Nicolay er fortsatt på Solplassen og han kan være like lenge ute i kulden og leke som Maya, perfekt
. Når jeg og Ronja blir frossne går vi inn til de andre hundene. Thea er en ny hund, hun en en Dverg Pincher mix som har hatt en svært tøft liv. Men nå er hun på Solplassen og har fått det ekstremt bra. Er hun ikke søt?

Hvis du også vil besøke Solplassen i vinter eller er interessert i en hund derfra kan du kontakte Marianne 93696593.

Vel hjemme igjen er hundene veldig fornøyde og sover resten av kvelden Herlig!

I går var vi ute og lekete med Felix igjen

. Det var -16grader ute, så leken ble ikke lang
. Men en fin måte å få fornøyde slitne hunder på uten å måtte gå lang tur
. Ronja og Maya synes Felix er veldig kul, og Felix elsker å være sammen med de

Denne uken har begge hundene vært hos dyrlegen.

Ronja, var der på tirsdag og vi fikk veldig gode nyheter. Hun følges jo opp pga kreft, og det er 6mnd siden hun fikk diagnosen. Blodprøve verdiene hun var vist de siste 6mnd har vært varierende og vi synes at formen har blitt redusert over julen

. Resultatene fra tirsdagens dyrlege time viser det motsatte, blodprøvene er bedre enn de har vært siden før hun ble syk, faktisk perfekte, og røntgenbildene viser heller ingen forverring. Kjempe fint!

Maya var hos dyrlegen på torsdag. Hun fikk kortison sist vi var der, og hadde veldig god effekt men det viste seg at vi ikke klarte å trappe ned uten at tilstanden hennes ble kraftig forverret. Dyrlegen sier at cysten i hjernen ikke kan opereres på. Vi trapper opp på kortisonen igjen og skal også begynne med noen andre medisiner i tillegg. Forhåpentligvis kan Maya etterhvert gå av kortisonen og helt over på den andre medisinen
. Det er en medisin som demper væskeproduksjonen til hjernen, men det kommer ann på om magen hennes tåler det.

Krysser fingrene

På torsdag før vi skulle til dyrlegen vasket jeg Maya og tok med kameraet. Hun er utrolig morsom når hun skal dusje, og spesielt etterpå. Det er bare å legge ut en haug med håndkler på gulvet også tørker hun seg selv. Hun blir, som hunder flest, mega hyperaktiv av å bli dusjet. Når hyperaktiviteten er over, så er hun utslitt og pakkes inn for noen timer i drømmeland. Hun er virkelighetens prinsessen på erten på siste bildet der, det er hundeseng, med dundyne, med pelsteppe, med to lag fleeceteppe oppå

Folkene bak Pedigree dogs exposed er nå kommet ut med en ny dokumentar, Pedigree dogs exposed – 3år etter

.

Det er viktig at dokumentaren spres og sees av så mange som mulig. De fleste av oss ser sikker resultatene av denne hunde avlen daglig. Det er ikke noen vits i å lukke øynene, vi faktisk kan bidra til å endre situasjonen. Hadde vi hundeiere ikke kjøpt disse rasene, ville heller ikke problemet blitt så stort, derfor må det skapes opplysning om dette. Situasjonen er ikke bedre i Norge, NKK gjorde noen endringer i sine anbefalinger til oppdrettere og i rasebeskrivelsene sine etter den første filmen kom ut, men har hatt lite effekt i virkeligheten

. Det er fortsatt Schæferene med de laveste mest deformerte ryggene som vinner i ringen, at det hindrer hundens bevegelse spiller ingen rolle når dommeren mener at dette er det riktig eksteriøret. NKK påstår også at ingen syke hunder får delta på deres utstillinger, så da skjønner jeg ikke hvorfor noen kortnesede(Brachiocephalic) hunden får delta…

Det er mange raser med så ekstremt utseende at det er direkte plagsomt for hunden, de er så spekket av sykdommer at man skal ha flaks om man får en helt frisk hund. Noen oppdrettere vektlegger kanskje hunder med noe lengre nese, litt mindre valker i ansiktet osv, men er det nok? Rasen er jo et innavlet missfoster som i tillegg til pusteproblemer har alvorlige hud, øye, munn og skjelett problemer. Hele hundens anatomi er feil, alt er galt. Nei, jeg tror faktisk det er på tide at vi innser at det faktisk ikke er etisk forsvarlig å avle videre på de mest ekstreme rasene, det har gått for langt. Enten så får de krysse inn nytt blod slik at man får drastiske endringer raskt, ellers får de NKK forbi all videre avl og la hunderasen dø ut.

Alle hunderaser som har kort nese, utstående øyne, overflødig hud, lange ører, ekstrem størrelse(xxs-xxl), verv i pelsen, lange rygger, korte ben, krøllete haler,  overstadig pels, pelsløse, eller ekstreme farge kombinasjoner er menneskeskapte og avlet på missfostre. flere av disse rasene værken parer eller føder naturlig, de må insemineres og føde med keisersnitt. Har disse rasene livets rett?

En skal også vite at det ikke hadde vært mulig å skape så «rene» raser som vi har i dag uten et snevert gen pol, innavl har vært uunngåelig i skapelsen av de fleste raser. Så vil du ha en rasehund bør du gjøre hjemmeleksen din skikkelig, og selv da er det ikke sikkert du får en frisk hund..

Hemivertebrae hos Mops. Trykk her for å lese mer

Maya.

Maya er en Pekingeser, heldigvis ikke en av utstillings type men hun er en Pekingeser
.

Hun har krokete ben, kort hals, mye pels, lang rygg, utstående store øyne, og en inntrøkka nese som Pekingesere flest. Også hos Pekingeseren har den ekstreme avlen hatt triste følger, rasen har en drøss med problemer som: inn rullende øyelokk(Entropion), tette tårekanaler, bakterievekst i ansikts valkene, tannproblemer, problemer med ryggraden, Patellaluxasjon er vanlig, hjerteproblemer, og som følge av den korte nesen har de en lang bløt gane som gjør at de har pusteproblemer, de snorker, de peser, og er utsatt for heteslag i varmen og er risikopasienter ved anestesi hos dyrlegen.

JA DE ER SØTE, MEN ER DET VIRKELIG VÆRT DET??

Å avle på dyr som man vet vil frambringe avkom som vil leve med så store lidelser og ubehag er dyremishandling, det er basert på bevisst eller ubevisst mangel på kompetanse, et egoistisk ønske om penger, status og sløyfer samt en betydelig mengde idioti.

For å stoppe denne trenden til ekstreme trekk i hunden eksteriør må det skje mer opplysning om temaet. Hadde det ikke vært interesse fra kjøpere for disse rasene hadde det heller ikke vært et marked for å føre avlen videre. Ikke støtt den useriøse avlen på syke individ

. Legg press på oppdretterne og NKK, still krav! Se dokumentarene og spre ordet!

Dyrene som fødes inn i disse ødelagte kroppene lider.

Stoffet og bildene i dagens blogg er hentet fra de to dokumentarene som jeg har linket til øverst, Pedigree Dogs Exposed Bloggen og mine erfaringer.

Den Amerikanske Kennel Klubben har en liste over alle hunderaser og deres rasespesifikke sykdommer
. Her kan du lese om sykdommene og søke opp hunderaser.

Jeg anbefaler alle og se denne dokumentaren i tillegg, Dogs – A Healthy Future. Denne dokumentaren er laget av Clare Balding og ser på problemer som påvirker hundens helse og velvære i Storbritannia  og hva som blir gjort for å sikre at hundens velferd i avl er på toppen av agendaen.

I belønningsbasert hundetrening, som (feks klikkertrening i mitt tilfelle) belønnes ønsket adferd med en positiv forsterker. En positiv forsterker er litt forenklet noe som hunden liker og er villig til å jobbe for. Noen hunder vil gå igjennom ild og vann for en tennisball(som Tobias), mens andre hunder gjør hva som helst for en godbit(som Maya). Begge deler er eksempler på positive forsterkere.

Når forsterkeren blir servert rett etter en atferd (senest 1/2 sekund for å være mest effektiv), øker sannsynligheten for at hunden vil gjenta den samme atferden senere i en lignende situasjon – motivasjonen øker. Når jeg klikker trener mine hunder, jeg bruker mat – for det meste – for å trene nye adferder, eller når jeg trener for å endre assosiasjon ved hjelp av klassisk betinging.

Hvorfor bruke mat som belønning?

1. Det er raskt. Små og myke godbiter (jo mer illeluktende, jo bedre!) fungerer best til trening fordi de blir raskt spist slik at vi kan gå videre til neste repetisjon, itillegg har de en høy verdi for hunden. Store biter og hardere godteri fungerer selvfølgelig også, men da får treningen en lavere forsterkningfrekvens, fordi hunden bruker for lang tid å tygge og for for lite tid på å jobbe. Høy forsterkningfrekvens(hvor mange forsterkninger gis i en gitt periode) er nødvendig for flyt i treningen og for å holde hunden motivert.
2. Mat er en primær forsterker. En primær forsterker som det hunden jobber for. Jobber hunden for mat så er mat hundens primære forsterker. Jobber hunden for å få leke med kong så er det hundens primære forsterker. Litt upresist kan vi si at den primære forsterkeren er det samme som belønningen. En sekundær forsterker er derimot det vi lærer hunden at henger sammen med belønningen, det er for eksempel en betinget forsterker. I klikker trening læres klikket inn som en betinget forsterker, en brobygger mellom den riktige atferden og levering av belønningen(primær forsterkeren).
3. Utallige valgmuligheter. Fra tørrfor, våtfôr, godbiter, brødskive, leverpostei på tube, biter av kjøtt, pølse, ++. Vi har så mye og velge i mellom, og for de fleste hunder vil forskjellig type mat ha forskjellig verdi og slik kan vi påvirke våre treningsresultater.
4. Det gir hunden en feel-good reaksjon i hjernen. Når den postitive forsterkeren gis i form av mat kan det føre til frigjøring av hormonet Dopamin i hundens hjerne. Dopamin er avgjørende viktig for bevegelse og motivasjon, og i tillegg spiller en rolle i bl.a. hukommelse, oppmerksomhet og læring.
5. Det er gøy! De fleste gir allerede hundene sine mye god mat og godbiter flere ganger om dagen, og klarer vi å time disse belønningene med ønsket adferd, vil vi trolig se en dramatisk forbedring i hundens atferd og forholdet mellom hund og eier.

En vekjent myte om positiv forsterkning trening er at mat er det eneste belønning vi kan bruke. Det er viktig å huske på at en positiv forsterker er noe et dyr er villig til å arbeide for å få tak i, og at mat er bare ett av mange alternativer.
Selv om jeg synes mat å fungere best for å trene nye adferder, er det langt ifra det eneste jeg bruker. Alle som trener hund vil ha en stor fordel av å utvide forsterkning universet sitt og bruke belønninger fra hverdagen.

«Life Rewards». 

Jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal oversette dette, jeg har lest flere norske tolkninger av ordet men får ikke helt samme følelsen av ordet. Det høres sikker rart ut, men ofte synes jeg det meste er bedre på engelsk
. Livsbelønninger er vel nærmest til det jeg tenker på som Life Rewards, enkle belønninger vi finner i hverdagen.

Å introdusere livsbelønninger er en viktig del av treningen. Hunden skal selvfølgelig få belønning når den utfører det vi ber den om men det trenger ikke være i form av mat. For eksempel, hvis du har en ball (eller en annen leke for den saks skyld), ber du hunden sitte (gitt at hunden kjenner signalet) og venter på det. Så snart han setter rompa i bakken – klikk og belønn med å kaste ballen!

Det viktigste av alt er at hunden din må anse belønningen som givende, det må være noe den virkelig ønsker, noe den vil strebe etter i sitt daglige liv… Det må være noe som virker forsterkende for hunden din.

Hvis ikke mat, hva da?

• En joggetur
• Drakamp om en leke, eller kaste ball
• En liten seanse med bryting, eller kanskje hunden liker å løpe om kapp med deg?
• Mulighet til å jage en morsom leke
• Mulighet til å stikke ansiktet i ned i hull i veikanten og snuse
• En sikker og kontrollert mulighet til å jage et byttedyr
• Mulighet til å hoppe i vannet etter et favoritt leketøy
• Mulighet til å snuse fritt omkring
• En sjanse til å få fjernet båndet
• Mulighet til å leke meden favoritt lekekameraten
• Mulighet til å hilse nye mennesker og / eller hunder
• Mulighet til å gå inn i hunden parken
• Mulighet til å komme ut av buret
• Mulighet til å gå ut døren
• Få et nytt leketøy
• Massasje
• Få lov til å hoppe inn i bilen og bli med på biltur
• Mulighet til å grave et hull

Ikke alle hunder vil finne alle disse tingene forsterkende, men ved å nøye observere din hund kan du finne ut hva din hund virkelig digger. Den beste måten er, synes jeg, er å skrive ned og gradere alle forsterkningene etter hvor mye hunden liker det(et preferansehierarki). Når du har laget deg et bilde over alt du kan bruke som en forsterker ovenfor hunden din er du klar for å dra nytte av disse og integrere dem i treningen din.

Noen ganger avhenger verdien av belønningen av det nøyaktige øyeblikket, for eksempel:

• En terrier som Ronja(bildet over) er det å få lov til å grave store fine hull på jakt etter jordrotter ol. en bra forsterker, men for å bruke denne forsterkeren må en jo også vite at det er et passende sted og grave i nærheten. Ronja har aldri gravd hull i hagen vår, så ute på tur sørger vi alltid for at hun får god tid til å kose seg med å grave hull i grøfta om hun vil det, men hun får dette som en belønning for å tilby oss en adferd eller lign som vi ønsker.
• For noen år siden var jeg ute og gikk tur langs et jorde med min forrige Border Collie, Bobby. På andre siden av åkeren fikk jeg plutselig øye på en gruppe rådyr som løp langs den andre siden av åkeren
  . Jeg ba Bobby om kontakt, tok tak i halsbåndet hans, og pekte mot rådyrene. Når har fikk øye på dem ble han veldig giret, så kastet han et blikk på meg, da sa jeg værsågod og slapp han. Han løp som en gal over åkeren mot rådyrene, når han var ca 30m fra dem ropte jeg, han snudde på flekken, og løp like raskt tilbake inn til meg igjen. Når han kom til meg tok jeg han i halsbåndet igjen og ventet til jeg fikk øyekontkakt, deretter sa jeg værsågod og lot han løpe etter dem igjen. Jeg ropte han inn også denne ganger før han fikk kommet for nærme, og han kom som ei kule I øyeblikk som dette tror jeg det ville vært nærmest umulig å finne en bedre forsterker for å komme på innkalling, hans belønningen for å løpe til meg ble å få lov til å jage videre. Jeg lot han selvfølgelig aldri komme for nærme dyrene, og det ble kun 2 repetisjoner før de hadde forsvunnet inn i skogen.

Kvelds foredrag.

Til helgen skal jeg på kvelds foredrag med Eva Bertilsson & Emelie Johnson Vegh, Från belöning till belöning – har du koll på alla detaljer i träningspasset? De skal holde foredrag i regi av Canis Hundeskole om belønninger.

De skal gjennom gå bland annet:

• Effektiv trening med positiv forsterkning
• Den konstante samspill mellom atferd og miljø
• De uunngåelige feil – hva gjør vi med dem?
• Å lage en fantastisk treningsøkt

Jeg gleder meg enormt, det vil bli en fin slutt på en uke som ellers blir slitsom. Med skolestart, jobb og veterinærbesøk(Ronja denne gangen). Håper dere likte bloggen min for belønninger.

Kom gjerne med kommentarer og del gjerne bloggen videre

Referanser og mer informasjon, jeg anbefaler dere å lese:

• Karen Pryors bok «Reaching the Animal Mind». Den er nylig oversatt til Norsk av Canis, «Veien inn i dyrets sinn».
• Patricia McConnell er «For the Love of a Dog»

I går tok vi en tur til Solplassen.

Ronja og Maya storkoste seg
. Det var kun tre hunder der når vi kom fordi de andre hundene ikke hadde kommet tilbake fra juleferie enda
.

Det var veldig isete men det stoppet ikke Ronja og Maya i å ha det kjempe morsomt

. Ronja løp på isen, bråstoppet og knurret på isen mens hun seilet av gårde
. Av og til kom lillesøster Maya seilende langs isen og slo vekk bena til Ronja når hun seilet under
. Trening av kjernemusklene på høyt nivå!

Det var to nye hunder der, Fant kom når vi skulle dra men de fikk møte og leke masse med Japanske Spisshunden Nicolay
. Valpino Italiano Dottie, var også der, Maya og Dottie er veldig gode venner Se flere bilder i Solplassen bloggen.

Som jeg fortalte før Nyttår har Maya den siste tiden hatt en stor forandring i adferden sin, fra solstråle til grinebiter..

Jeg tok derfor Maya til dyrlegen, og de mente at det var grunn til å tro at noe hadde skjedd inne i hodet hennes. Vi tok MR av hjernen hennes på fredag. Dessverre fikk de veldig dårlige bilder, det var ikke mulig å se lillehjernen i det hele tatt. Grunnen er at Mayas sitt idmerke sitter helt oppi skallebasen og ødelegger bildene. Dyrlegen sa at vi antageligvis burde ta nye bilder men da må chippen opereres ut
. Chippen har ligget der så lenge jeg har hatt henne men jeg trodde ikke det ville være noe problem, den har nok vandret etter den ble satt inn.

I storehjernen fant de derimot en cyste (Intracranial arachnoid cyst) som er medfødt og som vokser med alderen. Dyrlegen sier at det kan være denne som forårsaker adferdsendringene, men hun er ikke sikker før vi får bedre bilder. De foreløpige bildene er blitt sendt inn for en fjernvurdering på Veterinær høyskolen, og vi venter på svar. I mellomtiden er Maya blitt satt på en 2 ukers kur med Kortison. Kortisonen har gjort store forbedringer, dag 2 i behandlingen hadde vi allerede solstrålen vår tilbake og hun blir stadig bedre.

Dyrlegen nevnte også at det er mulig å operere cysten men jeg fikk ikke vite noe nærmere om operasjonen. Om jeg vil operere er usikkert, jeg vil ikke utsette henne for noe unødig påkjenning, så om jeg vil operere kommer an på hvor god prognose det er, og hvor omfattende den blir

. Maya takler svært dårlig stress og forandringer..

Noen andre som har erfaring med cyste på hjernen og operasjon av den?
Vi skal tilbake om et par uker, og diskutere veien videre.