Maya

Maya Piraya.

Vakre lille Pekingeser jenta mi, Maya ble kun 3,5år gammel.

Maya hadde en tøff start på livet, i sine tidlige dager beslaglagt av Mattilsynet etter en dyrevern sak, og satt i karantene, hun sto på karantene kennel til hun var 10mnd gammel. Deretter ble hun sendt til oss for å bo i krisehjem fram til hun var klar for å få en egen eier. I tiden på kennel var hun mer eller mindre isolert, kun kontakt med et fåtall mennesker og hunder. Den første tiden var hun livredd alt, alt var nytt. I løpet av de første dagene, ble hun veldig glad i familien, og hundene våres, men redselen for fremmede mennesker forble. Maya taklet omverdenen med mottoet  «angrep er beste forsvar». Vi skjønte at det ville bli nærmest umulig å finne et hjem til henne, antageligvis ville en så stor livs endring ødelegge  enda mer for henne. Når jeg ser på situasjonen den dag i dag, visste underbevisstheten min at Maya var kommet for å bli, hun hadde valgt oss og vi kom ikke til å gi henne opp :)

Med mye sosialisering og positiv trening ble hun gradvis bedre, hun var med oss på alt vi gjorde. Hun elsket spesielt å være med på Solplassen og leke med alle hundene også elsket hun å trene. Redselen for mennesker var fortsatt like reell men hun lærte at ingen ting ubehagelig kom til å skje med oss i nærheten, og at det bare gjaldt og holde seg tett opptil oss..  Det var ikke lenger noe problem å møte mennesker så lenge de ikke hilset på henne, og da var det opp til oss som eiere og unngå dette. Replikken fra møtende mennesker var alltid den samme: «en så søt hund kan da ikke være slem».

Maya var en stor hund i liten kropp. Hun hadde sterke meninger og mye på hjertet. Vi gikk konkurranse lydighets kurs, og hun brillierte på kurs. Hun lærte raskt og elsket hvert sekund av treningen. Vi trente daglig på mennesker, å være i nærheten, passere og kaste blikk på dem. Vi trener selvfølgelig kun positivt og alt hjalp i små skritt mot å endre hennes assosiasjon til mennesker ved å belønne henne for å se dem og være i nærheten av dem.

Storesøster Ronja ble Mayas mentor, de var som knoll og tott, bestevenner, sammen i tykt og tynt. Maya var med på alt Ronja fant på, hun har lærte å jage katter, grave etter jordrotter, tulle og fjase på kjøkkenet, riste på leker osv.

Selv om Maya hadde et problem med mennesker var hun en fantastisk kul liten hund. Hun var en koseklump, en sjarmør, en morsom klovn som elsket å få oss til å le, hun ga utgangsstilling i tide og utide på alle mulige måter(på to ben, til andre hunder, andre mennesker osv).

Den vonde beskjeden fikk vi rett før jul, cyste på hjernen. Tross medisinering, ble alt ble gradvis verre, helsen, hukommelsen, humøret, og det ble opp til oss å velge det øyeblikket hun skulle forlate oss. Det er umenneskelig vanskelig å ta den endelige avgjørelsen. Jeg er blitt like avhengig av å ha henne mitt liv som hun er av å ha meg. Men til sist, når avgjørelsen skal tas, må en sette sine egne følelser til side og sette hundens velferd og livskvalitet først.

Ingenting, men tid, kan helbrede sorgen, og smerten ved å miste vår elskede Maya. Hun vil leve videre i hjertene våres, i alle minnene, all latteren, treningen og i alt det hun lærte meg om hunder. Jeg er en bedre hundetrener og en bedre person for å ha kjent Maya.

Det var ikke mange mennesker som fikk komme inn i hennes indre sirkel og hjerte, men de som fikk ble overøst med kjærlighet. Maya gav oss så uendelig mye glede, vi minnes de gode stundene.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

Current ye@r *

Arkiv

  • 2017 (2)
  • 2016 (19)
  • 2015 (4)
  • 2014 (25)
  • 2013 (87)
  • 2012 (78)

Kalender

november 2019
M T O T F L S
« mai    
 123
45678910
11121314151617
18192021222324
252627282930