Den lille vakre hunden Maya, som ble en så viktig del av våre liv, i dag tar vi farvel.

Vi har hatt mang en hund i krisehjem og i eie, men aldri en hund som Maya
. Hun tok oss med storm med sin merksnodige, elskelige og rare personlighet. Den lille søte, kosete, morsomme hunden som, snorket, ryddet, og la seg til å sove i bokhyllene våres.

Hun hadde en personlighet større enn noe menneske jeg har kjent. Hun var sta, morsom, oppfinnsom, lojal, snill, god, hun gjorde ikke kompromiss, hun forhandlet. Hun lærte meg mer enn jeg noen gang ville trodd..

Og jeg vil savne henne veldig mye.

Den vonde beskjeden fikk vi rett før jul, cyste på hjernen. Alt ble gradvis verre, helsen, hukommelsen, humøret, og det ble opp til oss å velge det øyeblikket hun skulle forlate oss. Det er umenneskelig vanskelig å ta den endelige avgjørelsen. Jeg er blitt like avhengig av å ha henne mitt liv som hun er av å ha meg
. Men til sist, når avgjørelsen skal tas, må en sette sine egne følelser til side og sette hundens velferd og livskvalitet først.

Nå skal hun få ligge sammen med vennene sine Artic, Amo, Lucy og de andre hundene på Solplassens gravplass.

Soon or late, every dog’s master’s memory becomes a graveyard;

peopled by wistful little furry ghosts that creep back unbidden,

at times, to a semblance of their olden lives. 

Ingenting, men tid, kan helbrede sorgen, og smerten ved å miste vår elskede Maya

. Hun vil leve videre i hjertene våres, i alle minnene, all latteren, treningen og i alt det hun lærte meg om hunder

. Jeg er en bedre hundetrener og en bedre person for å ha kjent Maya.

Takk for historien vi skapte sammen og alt den visdom du har gitt oss. Du gav oss uendelig mye glede, vi minnes de gode stundene.